TDA - TC

Okeeey...her er det på tide å holde på øran, folkens - for jeg kan ikke gjøre anna enn å komme med et mega-hyl her, hehe =)
I helga vi hadde,12-14 juli, var jeg hjemme på øya og fullførte Tour de Andørja - Trippel Challenge!! For ei fantastisk mega-utfordring for meg - med løping på fredag, sykling på lørdag og tinde-bestigning på søndag.
Allerede onsdag klaska jeg sykkelen fast på bakenden til Mosart og tok ferga utover til øya, for å være litt sammen med mamsen min før det braka løs... fikk bl.a kjørt ho på butikk, hengt opp ei persienne og renska opp i takrenna som var full av mose...ikke bare-bare for ei gammel dame å bo alene.. =)

Men sååå kom fredagen og starten på mitt sprøeste eventyr EVER!!

Selve løpet starta ikke før ut mot kveldingen, men jeg dro ganske tidlig avgårde for å hente startnummer og sjekke litt ut hvordan ting så ut rundt om kring i området..Skal innrømme at jeg var ikke særlig høy i hatten når begynte å tenke over hva i huleste det var jeg hadde begitt meg ut på..syklinga og topptur er liksom greit - men løping har jeg bare drevet med en 3-4 mnd, så jeg er temmelig "grønn" på det området, hehe..

Men har man sagt A - må man si B - og gjerna hele alfabetet med...så da var det bare å hive seg i det, da..

..her er det litt oppvarming på gang..barneløpet gikk først.. og ja - en eller annen - minn meg på at neste gang jeg finner på sånne her ting, skal jeg varme opp sammen med dem - ikke bare ta bilder...tror det kunne vært en aldri så liten fordel, hehe...men det er jo typisk meg...surrehodet de lux!

Og her er barneløpet i gang...snart min tur...gulp!

YEZZ!! Der var jeg jaggu i mål etter 3km..og ikke kom jeg sist heller, hehe...kjempelykkelig for at jeg overlevde, med medalje rundt halsen og sammen med dattera til ei venninne - "gull" rundt halsen og gulljenta ved mi side...perfekte dagen =)

(..forresten - gulljente blir feil - jeg har aldri vært noe glad i gull...sååå jeg tror heller jeg utnevner henne til ametyst-jenta mi - for ametyst er en av favorittene mine ;)

Fredags kveld var det kos og morro på kaiområdet/kroa, og jeg brukte hele kvelden sammen med gode venner, og ikke minst gamle bekjente jeg ikke har sett på oooooh så mange år.. skikkelig koselig =)

Så kom lørdag - og da måtte jeg møte opp senest kl.8 for å rekke bussen og bilen som skulle frakte hhv.deltagere og sykler bort til brua der løpet skulle starte. Oppgira som jeg var, ble det ikke mye søvn på meg den natta, så jeg var temmelig firkantet i trynet når jeg dro fra mora mi om mårran..huffers =P

Men bussen rakk jeg, og her begynner det å samle seg folk som skal være med på løpet..løypa i seg selv er ikke så lang - ca.34 km, men vi skal starte direkte i en oppoverbakke over brua - og senere skal vi forsere en laaaang, brakk bakke med stigning på hele 11% helt oppi...(nevnte jeg at jeg lurer på hva i huleste det er jeg har gitt meg ut på?) =) 

Måtte bare få meg meg denne saken også - oooh så kult det hadde vært å være oppe med den der, da...jeg med syk høydeskrekk og alt, det skulle vær no´ =P

...pust & pæs og steike ta!! Jeg klarte jaggu å sykle opp hele den fordømrade bakken - OH LYKKE! Det hadde jeg seriøst ikke kunnet tenke meg - no way - så grenser er sannelig til for å sprenges, ja..

Fikk ikke tatt noen flere bilder denne dagen - med regn og litt vind i støytene, var jeg søkke blaut når jeg kom i mål (og ikke som sistemann nå heller, wiiii =), og hadde egentlig nok med å sitte å prøve og holde varmen mens resten av sykkelrittet sto på..for da var det nemlig ikke lov å kjøre bil på øya - og jeg hadde SELVFØLGELIG ikke tenkt på å legge igjen noen tørre klær i bilen til venninna mi som sto parkert rett i nærheten - neeeeida - de lå godt nedpakka i min egen bil som sto flere kilometer unna... (nevnte jeg surrehodet her tidligere? =)

I alle fall - jeg overlevde nå hele sulamitten - men var temmelig blåfrossen..og guttungen til ho eine venninna mi, gjorde en kjempejobb med å prøve å varme fingrene mine...det var nu søtt også, da <3

Etterpå forbarmet en vakker sjel seg over meg, og fikk kjørt meg for å henta de tørre klærne og videre til noen venner for å få tatt meg en KOKVARM dusj...trur det må være den beste dusjen noen sinne, hehe =)

Om kvelden var det fest med kjempegod musikk i teltet nede på kaia - og jeg traff på enda flere av de gamle bekjent og kosa meg bare værre med ekstremt god drikke - og vél så det....fant jo ut "dagen derpå" at én ting er jo at man får alkohol innabords - men djeeeeezezzz - den skal jo ut igjen også..!!

SÅÅÅ...uten en eneste time med søvn (totalt i hundre og oppgira av helgas begivenheter = umulig å få sove), troppa jeg opp med sekk på ryggen søndags mårra og gjorde meg klar til å fullføre en drøm - å komme meg på Årbostadtinden.. Han steike ta og brennheite smådjevla - den første timen oppover bakkan var rett og slett noe av det verste jeg har vært med på!!! Jeg var ikke fyllesyk - det tror eg at jeg kan telle på ei hånd de gangene jeg har vært - men som sagt - alkoholen skal jo ut igjen også....Svetten hagla og føtter´n gikk så treigt, at jeg er sikker på at den av venninnen mine som er i dårligst form, glatt kunne løpt forbi meg og fremstått som en gaselle i forhold...oooooh si bare æ!!

Men etter å ha slitt meg oppover bakkene en god time - for det var stort sett bare oppoverbakke hele veien, begynte jeg så smått å nærme meg sletta mellom tindene - og YEZZ - formen begynte å komme seg - og dermed fikk jeg spadd opp nok energi til å ta mine første bilda på turen ;)

Jepp - der ligg målet å venter =)

Oppe mellom tindene var det "suppestasjon" - i alle fall utdeling av frukt og energidrikk for de som ville ha. For de (inkl.meg) som var påmeldt i mosjonsklassen, var kravet for å fullføre TC her mellom tindene - men han Tygesen og alle smånissan skulle få komme etter meg om jeg hadde gitt meg der. 

Jeg SKULLE opp på toppen - samma hva!

Så med litt påfyll av energi, traska jeg videre med adskillig bedre mot..for å være ærlig fikk jeg en større og større lykkefølelse jo lenger opp jeg kravla meg..det er jo ikke mulig å bli noe annet når man har en sånn vanvittig natur rundt seg...jeg ble totalt fascinert og trollbundet <3 

Jepp - fant t.o.m noen som foreviget meg også oppi der, hehe ;)

TTT - Ting Tar Tid - og jeg hadde en god del pauser - både for å nyte den fantastiske utsikten etter hvert som jeg kom høyere og høyere - men også fordi leggene mine på slutten protesterte så kraftig at jeg trodde de hadde tenkt å ta ut skilsmisse mot meg og leve sitt eget liv...men etter møysommelig kravling i uhyre mengder med stein og ur - (var nesten sikker på at det satt noen der oppe å heiv på mere stein etter hvert som jeg gikk, for jeg trodde aldri det skulle ta slutt..) men endelig var jeg på toppen..WIIIIIIIII =)

Her er det gjort klart og de står og venter på at de som er i konkurranse-klassene skal komme LØPENDE!! opp...jeg er så innmari imponert over de som klarer det, at jeg finner ikke ord...WOW!

...jeg mener - hallooo - folk LØPER faktisk i steinura her..

Men fokuset bort fra konkurransen og ut mot havet og terrenget rundt..fantastisk!

Etter et lite opphold på toppen og påfyll av enda mer energi i form av frukt og drikke dem serverte der oppe, fant jeg ut at det var på tide å prøve å komme meg tilbake.. èn ting er å komme seg opp i sånt terreng - men det ble jaggu en liten prøvelse å komme seg ned også, hehe...

Fremdeles maaange som var på tur opp når jeg starta nedturen =)

 Mjøsundbrua der ned..

Bare rett og slett nydelig!

Den "berømte" snyranda midt i bildet..er visst temmelig populært å skli/ake nedover der...hah!..blir ikke min bakende som kommer i nærkontakt med den der, altså, hehe =P

Saaaakte men sikkert kom jeg med nedover mot sivilisasjonen igjen - med et par lårmuskler som var minst like grinete på meg som leggene mine - men skitt au - vi får nok det gode forholdet tilbake etter hvert, bare de får litt velfortjent hvile ;)

Langt nedi der - ved havet - ligger huset til moren min..til høyre for de største bygningene i midten..

Vel - så var jeg nede igjen - og ferdig med min første TC.. når jeg tenker på det nå, syns jeg det er sykt virkelighetsfjernt at JEG har fullført en sånn ting..de som kjenner meg og vet hvordan situasjonen min var for bare noen få år tilbake, vet at jeg snakker sant når jeg sier at jeg ALDRI hadde forestilt meg å klare delta på noe som helst av dette.. helsa er så som så, med fibromyalgi og diverse medfødte skader - og i tillegg har jeg "mistet" laaaangt over halve meg - dvs. i løpet av de siste 2,5 årene har jeg kvittet meg med over 90 kilo - så denne helga har jeg sprengt utrolig mange grenser og realisert enormt mye av de tingene jeg bestandig har hatt lyst til - og i dag følses det som om INGENTING kan sette en stopper for meg hvis jeg virkelig ønsker noe sterkt nok...

Takk for titten - STOOOR Trolltufsa-klemz til den som vil ha =)

TVERRFJELLET - TIL SLUTT..!!

Hei og hoppsann, der...nu kommer det ENDELIG et litt mer bilde-rikt blogginnlegg fra meg.
Var på en aldeles FANTASTISK fjelltur sammen med ei venninne og guttungen hennes for et par dager siden - men har hatt aaalt for mye å styre med, til å ha fått blogga tidligere..

Men altså - tidligere i uka hadde jeg bestemt meg for å ta en lengre fjelltur nå fredag vi hadde, med tanke på at jeg skal på Årbostadtinden neste helg.. den toppen er sånn ca.1180 m.o.h, mens fjellet jeg og venninna mi gikk på, er 889 m.o.h...ble jo litt mindre tind det, da...men gjett om man fikk gått likevel. For - og det er jo ikke akkurat noe sjokk,da - vi rota oss litt bort til å begynne med! Som sagt - et stort sjokk burde det jo ikke være, for akkurat denne venninna mi og jeg er veeeldig flinke til å rote oss inn på - og utfor - stier der vi egentlig ikke har noe å gjøre, hehe... MEN når det er sagt - denne gangen var det ikke (bare) vårres feil...det er en 10-på-topp-topp vi gikk, og vi fant ikke rette skiltet til å begynne med. Det resulterte i at vi la i vei og hadde kommet godt og vél 0,5 km før vi lukta lunta om at vi var på feil kurs...hadde ikke vært den store krisa, da - for vi var på tur til Melåaksla, og den er hakket høyere enn Tverrfjellet - men guttungen til venninna mi ville absolutt gå til den toppen vi hadde bestemt - og ja..da var det bare å traske seg tilbake til bilen og leite etter rette skiltinga...som viste seg å være bare noen få hundre meter fra der vi hadde parkert til å begynne med =P

Men så - endelig - var vi på rett kurs opp mot fjellheimen =)

Og oppover gikk det...sønnen til venninna mi fløy i forveien - som han ofte bruker =) 

Været var ganske perfekt å gå i, sånn egentlig..det småregna i støytan, men det var utrulig varmt like vel...og så setter det virkelig fantasien min i sving når det tykner til i fjellan...sikkert utrulig mye rart som kan gjemme seg i tåkeheimen...sant, ja? =))

Vått & vakkert - og steike godt når man er tørst ;)

Vi traska og traska, og kosa oss kjempemasse.. ca. halvveis hadde vi en liten raste-pause med litt energi-påfylling, før vi traska videre opp i høyden...med en drøss av selskapssyke og til dels svært så innpåslitne fluer..

Godt og vel over tregrensa kom vi til Tverrfjellvatnet...nydelig =)

Videre oppover bar det - og nå begynte terrenget å endre seg mye - ble bare mer og mer steinete..og til slutt var det nesten ikke noe igjen av stien vi hadde fulgt. Det var nå så som så med merkinga også, og et par ganger fant vi merker som hadde falt over ende..guttungen til venninna mi var flink, han - og fant stein som han brukte som hammer for å slå de ned i bakken igjen =)

Men her hadde vi enda en godt synlig sti å følge - og et utrolig vakkert terreng..

 Seeee...ingen sti - men ei godt synlig - oppreist - merking..

....du ser den,ja? Joda - den røde nesten midt i bildet...den, ja =))

....bare stein så langt øyet kan se....og faktisk en og anna potensiell fårikål-middag....men de ble så små på bildet her, at de skal du nok bare gi opp å se... ;)

Ei aldeles nyyydelig utsikt mot det vi fant ut i fellesskap må være nån av Melåvatnan...og jeg håååper at i år skal bli året jeg klarer å få realisert fantasien om å gå over hele Melåa og campe i gammer og telt..oooh =)

Her var det virkelig begynt å tykne til rund oss - og en del regn - og for ikke å snakke om - vind..

Og her oppe hadde vi også mista merkinga totalt. Vi glodde og glodde - men ingen av oss var kar - eller tøtte - om å se de svartens merkan. Utrulig frustrerende å være kommet ca.en halv km unna målet - og så ikke ha peiling på hvor vi burde gå. Joda - etter kartet klarte vi jo å se sånn høvelig hvor toppen var - men med all den steinura som var rundt der, var det ikke alle plassan vi syntes det var forsvarlig å gå.. i tillegg var venninna mi blitt dønn sliten - så vi bestemte at ho skulle bli igjen med sekkene og så skulle jeg og sønnen hennes traske oss opp mot der vi trudde veien kunne være, for å se om vi fant postkassa... men duuuuu, altså...jo nærmere vi kom toppen, jo tjukkere ble tåka...fnys!! Til slutt ba jeg han sønnen hennes om å sitte muse stille så jeg visste hvor jeg kunne finne han igjen, og så traska jeg meg inn i tåkeheimen på leiting. Men nei - ingen rød kasse - eller annen kasse heller, for den del - var å oppdrive..og jeg valgte å snu for at det ikke skulle bli for skummelt for han som satt alene i tåka og venta - eller for mammaen som satt lenger nede i lia...men dærsken dryle - kan rett og slett ikke beskrive hvor inn i svartsvidde granskauen frustrerende det var å måtte traske seg ned igjen uten å ha nådd målet.. 

O´akk - O´ve og tenners gnissel!!

Da vi kom ned igjen til venninna mi - som var mer eller mindre blåfrossen (staaakkar)...HALLELUJA og litt til - hadde hun - velsignede, klarøyde vesen - oppdaget ei ny, rød merking oppi steinura....og når vi først hadde funnet den - så vi plutselig ei til... vi fant vi oss en (litt) lun plass for å spise lunsj..

...og når maten var fortært og jeg hadde fått skifta tørt på både den ene og den andre kroppsdelen, lot jeg venninna mi og sønnen sitt igjen å hvile, mens jeg dura som en vanvittig oppover bakkene og hoppa som en sprettball med dårlig demping over særdeles ruglete steina..

Oh lykke for en fantastisk utsikt som venta meg der oppe...her er - etter det jeg kan skjønne av kartet - Horntindene...bildet har ikke sjanse å formidle det utrulige skuet de var =)

..og yezz-yezz-yezzzzzzzz....mer veimerking!

SE de fjellan vi har her...jeg mener - hallooo....man kan miste pusten av mindre..

 TA-DAAAAAAA!!!! 

Yezzz I did it...postkassa og tilgang på turkoden =D

Nydelig! 

Vebbestadvatnet rett ned - Kveøya i midten og Borkenes bakerst =)

Så - med koden i trygg forvaring jogga jeg meg nedover bakkene og fant igjen venninna mi og sønnen..som selvfølgelig ble kjempeglade - selv om hun syntes det var litt surt at hun ikke hadde kommet seg helt opp selv...og det skjønner jeg veldig, veldig godt...

Når vi da starta på nedoverturen, kom sola snikende, og det ble et veldig flott vær - og jeg måtte passe på å få tatt et bilde av nydelige Tverrfjellvatnet i sol også =)

Så - uten tvil - det var en fantastisk tur vi hadde =)